De siste dagene har jeg grubla endel på forelesningen og på studentenes følelser. Hos oss på BI er gjerne halvparten av studentene igjen på forelesning halvveis ut i semesteret. Foreleserne vil gjerne at studentene skal komme, både for læringsmiljøet og for selv å bli motivert for å gjøre en god jobb. Da kan det hende at de tyr til midler som å gi de som kommer litt ekstra, for eksempel at det skjer noe i forelesningen som de som ikke var der ikke får tilgang til, eller at de som kom får forelesningsnotatene eller tilgang til en video i etterkant (noe som iallefall jeg er ganske sikker på at de ikke nøler med å dele med de som ikke var der). Og da begynner jeg selvfølgelig å lure på om dette er en god bruk av ressursene våre?
Litt senere hadde jeg en prat med en kollega, som både er foreleser selv her på BI, og som er god på kommunikasjon. Han sier at når han planlegger en forelesning, så er en av de viktige tingene han tenker over hvilken følelse han vil at studentene skal sitte igjen med etter forelesningen. Jeg må innrømme at jeg aldri egentlig har tenkt på det slik. Ok, så snakker vi om mestring og studentengasjement, men uten å være bevisst følelseskomponenten. Og da tenker jeg at de som prøver å få studentene til å fortsette å komme på forelesning gjennom hele semesteret egentlig ønsker å oppnå at studentene sitter igjen med en positiv følelse som gjør at de har lyst til å komme neste gang, at de gleder seg og syns det er litt synd at det er en hel uke til. At de til og med kanskje sier til de som ikke kom at “du, neste gang må du bli med!”.
Lurer du på hvordan du kan få til det? Hvordan du kan få studentene hekta på å komme på forelesning? Det lurer jeg også på. Men det er ei dame på New Zealand, Ella R. Kahu, som jobber med en doktorgrad om student engagement. Det er ganske spennende. Hun har både skrevet en artikkel om et rammeverk for å forstå studentengasjement, og en artikkel hvor hun følger en ny voksen nettstudent. Jeg anbefaler spesielt den siste. Det hun viser er hvordan studentens følelser styrer mye av hvordan semesteret går, og hvordan disse følelsene er påvirket både av interesse for faget og av de rammene som universitetet legger på studiene hennes, som gjør at hun føler seg dum.
Konklusjonen er at vi i forelesningen har to jobber, det ene er å bygge kompetanse (innhold) og det andre er å bygge selvtillit og mestring, og få studenten til å føle seg smart. Det er altså ikke så lurt å starte semesteret med å si at dette faget er så vanskelig/kjedelig at de aller fleste stryker til eksamen. Da er det bedre å ta en One Minute Paper på slutten av hver forelesning og sjekke ut hvordan studentene føler seg etter å ha tilbrakt to eller tre timer med deg. God helg!
